CHINVAT—BROEN, «krysset» eller «separatorbroen» eller «beslutningen»—meningen er ikke sikker-er I zoroastrisk tradisjon en mytisk bro som sjeler må krysse for å gå Til Paradiset. De lykkes i å krysse det bare hvis de er asha-vans sjeler, det vil si trofaste tilhenger av asha, sannhet og orden( vedic, ṛ), Det grunnleggende prinsippet Om Indo-Iransk religion. Hvis de er dregvants sjeler, det vil si drujs (løgn), vil de falle av broen, som for dem vil begrense seg til en knivsegg, og de vil for Alltid være i Helvete. Faktisk Strekker Chinvat-Broen over de infernalske avgrunnene. En av dens ender er på toppen Av Mount Harā, også kjent Som Alburz eller Harā Berez («high harā»)—et mytisk fjell som er viktig i Indo-Iranske kosmologiske oppfatninger; Den andre enden når Paradiset (garō), som ashavans sjel kommer inn etter å ha passert gjennom «Regionen Av Blandet» (hamistagā) og deretter gjennom hallene Med God Tanke, Godt Ord og God Gjerning.
Venter sjelen På Chinvat Bridge er en guddommelig domstol består av gudene Mithra, Sraosha («disiplin»), Og Rashnu («dommeren»), assistert Av Arshtā («rettferdighet»). Det er da at sjelen konfronterer sitt eget indre selv, dets daēā, summen av sine tanker, ord og gjerninger. Da ④nā kan ha form av en fantastisk jomfru eller en fryktelig heks, i henhold til det enkelte tilfelle. Den tjener som psykopomp for resten av reisen, som følger sjelen til ashavan til paradis, hvor Den mottas Av Vohu Manah («god tanke»), En Av Amesha Spentas, eller velgjørende udødelige, og trøstet for den vanskelige og smertefulle testen den opplevde under separasjonen fra kroppen.
dette scenariet er veldig gammelt: Chinvat-Broen og daēnā nevnes begge i Gā. Mange aspekter av denne troen—spesielt den av broen-minner om forestillinger i andre religiøse tradisjoner, fremfor alt de av den sjamanistiske variasjonen.
En passasje til hinsides, Chinvat Bridge kan også betraktes som sjelens vei til himmelen under en ekstatisk opplevelse (Nyberg, 1938). Det viser seg derfor ikke bare i forestillinger om etterlivet, men også i de religiøse transporter som oppstår under innvielser, som er analoge med døden.
Bibliografi
Boyce, Mary. En Historie Om Zoroastrisme, vol. 1. Leiden, 1975.
Corbin, Henry. Terre c@leste og corps de ré retning. Paris, 1961.
Eliade, Mircea. Sjamanisme: Arkaiske Teknikker For Ekstase. Rev. & enl. ed. New York, 1964.
Gnoli, Gherardo. «En ③avan: Contributo allo studio del Libro Di Ardoku Wirā.»In Iranica, redigert Av Gherardo Gnoli og Adriano V. Rossi, s. 387-452. Napoli, 1979.
Kellens, Jean. «Yima et la mort.»I Språk Og Kulturer. Studier Til Ære For Edgar C. Polomé, redigert av M. A. Jazayery Og W. Winter, s.329-334. Berlin – New York–Amsterdam, 1988.
Lommel, Herman. Religionen Zarathustra er representert i Henhold Til Awesta. Tü, 1930.
Molé, Marijan. «Da@nnā, Le Pont ④invat et L’ initiation dans le Mazdé.»Revue de l’ histoire des religions 158 (1960): 155-185.
Nyberg, H. S. Religionene I Det Gamle Iran. Leipzig, 1938.
Pavry, J. D. C. Den Zoroastriske Doktrinen om Et Fremtidig Liv. New York, 1926.
Widengren, Geo. Staten Og oppgaver Av Iransk religiøs historie. Leiden, 1955.
Widengren, Geo. Les religions de L ‘ Iran. Paris, 1968.
Gherardo Gnoli (1987)
Oversatt fra italiensk av Roger DeGaris