Abstrakt Kontrovers eksisterer om virkningsmåten av klorhexidin i plakkhemming. Denne studien forsøkte å avgjøre om et oralt reservoar av klorhexidin var nødvendig for plakkhemming. Plakkvekst på emalje under påvirkning av topisk påført eller skyllet klorhexidin ble nøye overvåket ved klinisk scoring, bakteriell dyrking og scanning elektronmikroskopi. Dermed hadde 3 fag avtagbare akrylapparater som inneholdt emaljeinnlegg. I det første diett ble innsatser på den ene siden av apparatene utsatt for 0,2% klorhexidin og på den andre, vann i 1 min to ganger daglig i 14 dager. I det andre regimet skylles fagene med 0,2% klorhexidin i 1 min to ganger daglig i 14 dager med apparatene in situ. Resultatene viste at plakkvekst vurdert ved 3 studiemetoder var svært liten på klorhexidinbehandlede innsatser sammenlignet med vannbehandlede prøver. Det er viktig at innsatser behandlet med klorhexidin lokalt eller ved skylling ikke kunne skilles ved noen evalueringsmetode. Det konkluderes med at klorhexidin oppnår plakkhemming som følge av en umiddelbar bakteriedrepende virkning i løpet av påføringstidspunktet og en langvarig bakteriostatisk virkning som følge av adsorpsjon til den pellikkelbelagte emaljeoverflaten. I samsvar med andre kliniske studier er det tydelig at et progressivt desorberende oralt reservoar av antiseptisk middel ikke er mekanismen som klorhexidin oppnår plakkhemming på tennene.