Diskusjon
det er mange etiologier av choroidal neovaskularisering (CNV), som alle er kjent eller antatt å forekomme med en defekt I Bruchs membran. For å utelukke muligheten for pågående betennelse ble det utført en nær biomikroskopisk undersøkelse og full laboratorieundersøkelser. Imidlertid var det ingen tegn på glassceller, kondens eller vaskulitt. Det var heller ingen tegn på noen systemisk sykdom.
det er noen publiserte studier på idiopatisk CNV (case reports eller small case series), som rapporterer variable visuelle resultater. Ulike behandlingsmetoder for PASIENTER med CNV har blitt beskrevet: termisk laserterapi, okulær fotodynamisk terapi med verteporfin, transpupillær termoterapi, submakulær kirurgi og intravitreale injeksjoner av antivaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF) – midler. Siden den naturlige historien Til Idiopatisk CNV er bedre enn den som er sett I AMD, ser termisk laserterapi ikke ut til å være et egnet behandlingsalternativ på grunn av risikoen for umiddelbar sentralvisjonsreduksjon. Fotodynamisk terapi er for dyrt og trenger vanligvis gjentatte økter. Submakulære operasjoner er forbundet med høy risiko for komplikasjoner. Transpupillær termoterapi er utdatert og erstattes i dag av anti-VEGF-midler. Fordelene med anti-VEGF-midler er at de er tilgjengelige, enkle å administrere og kan gjentas etter behov. Med introduksjonen av anti-VEGF-midler finnes det mange rapporter om deres bruk som en off-label behandling av neovaskulær AMD.
Flere utprøverne har rapportert sine observasjoner etter off-label behandling med bevacizumab i idiopatisk CNV. Mandal et al rapporterte resultater av intravitreal bevacizumab (1,25 mg/0,05 mL) i 32 øyne med idiopatisk subfoveal CNV. Etter 12 ukers oppfølging hadde 19 øyne (59%) en forbedring i BCVA på tre eller flere linjer, 11 øyne (34%) holdt seg stabile og to øyne (6%) mistet tre eller flere linjer. Deres observasjoner tyder på at kortvarig bruk av intravitreal bevacizumab er trygt og godt tolerert ved behandling av idiopatisk CNV.
Bevacizumab injeksjon bør gjentas hvis OCT viser intraretinal ødem, subretinal væske og/eller pigmentepitelavløsning med fire til seks ukers intervall. Selv om intravitreale anti-VEGF-injeksjoner ser ut til å ha lav komplikasjonsrate, inkluderer mulige okulære komplikasjoner bakteriell endoftalmitt, retinal detachments og uveitt. Systemiske bivirkninger etter intravitreal bevacizumab injeksjon har vært et område av debatt. Akutt forhøyet blodtrykk og slag er rapportert. Alle disse må gjøres kjent for pasienten og informert samtykke må innhentes før behandling.
Pågående studier som overvåker okulær og systemisk toksisitet er avgjørende for å etablere den langsiktige sikkerhetsprofilen til anti-VEGF-legemidlene. HOS vår pasient BLE CNV-regressert intraretinalvæske reabsorbert, og synsstyrken ble signifikant forbedret fem uker etter VEGF-injeksjon, og det ble ikke observert noen negativ effekt som kan tilskrives legemidlet eller prosedyren i oppfølgingsperioden. Vår pasient er imidlertid under oppfølging, og en re-injeksjon vil bli utført hvis det oppstår tilbakefall av ødem. Vi kan selvsagt ikke kommentere effekt, begrensninger og langsiktige bivirkninger av behandlingen basert på vårt tilfelle hvor en klar forbedring av idiopatisk CNV ble observert etter en enkelt injeksjon av bevacizumab over en fem ukers oppfølgingsperiode. Vi anbefaler en multisenter, prospektiv randomisert kontrollert studie for å løse problemet.