Behandling Av Etablert Interstitiell Fibrose Og Tubulær Atrofi
de begrensede terapeutiske alternativene for etablert kronisk allograft nefropati inkluderer hemming av renin-angiotensinsystemet og endring av immunsuppressiv legemiddelstrategi. En retrospektiv Europeisk studie fant at utfallet av renal allograft ble påvirket av den relative endringen i nyrefunksjon over tid, proteinutskillelse i urin, hypertensjon og blokade av renin-angiotensinsystemet.106 i denne ikke-randomiserte kohorten var renal allograftoverlevelse etter behandling med renin-angiotensin-systemblokade signifikant lengre ved 6,3 år i motsetning til 1,8 år hos ubehandlede pasienter. Det er også foreslått at 3-hydroksy-3-metylglutarylkoenzym a reduktasehemmerbehandling kan ha innvirkning på overlevelse av renal allograft. Dessverre ble nullhypotesen støttet i en post hoc-analyse av ALERT-studien (Vurdering Av Lescol I Nyretransplantasjon).95 flere enn 2000 nyretransplanterte ble randomisert til å motta enten fluvastatin eller placebo og fulgt i så lenge som 6 år. Selv om fluvastatinbehandling signifikant reduserte kolesterolet, ble det ikke sett noen signifikant effekt på insidensen av tap av nyretransplantasjon eller GFR. Det bør bemerkes at fluvastatin ikke hadde noen innvirkning på total mortalitet eller tap av transplantat.107 fluvastatin var imidlertid et sikkert og effektivt middel for å redusere lipoproteinkolesterol med lav tetthet og var forbundet med redusert risiko for alvorlige bivirkninger i hjertet hos nyretransplanterte.
en rekke immunsuppressive strategier for behandling av etablert IF / TA har blitt studert over tid. Slike tilnærminger har inkludert tillegg AV MMF, tilbaketrekking Av CIs, OG tillegg AV SRL.
de fleste transplantasjon sentre rutinemessig bruke MMF som en del av deres standard induksjon og vedlikehold immunsuppressiv protokoll. Likevel fortsetter et begrenset antall pasienter å ta azatioprin som antimetabolittkomponent i deres immunsuppressive regime. Det har blitt foreslått at slike pasienter kan ha nytte av å bytte TIL MMF. I en ikke-randomisert studie av mottakere av renal allograft med biopsi-påvist kronisk allograftnefropati, ble MMF erstattet med azatioprin.108 ved inklusjon fikk hver gruppe 2 g/dag MMF og azatioprin ble stoppet. Før INNFØRINGEN AV MMF hadde nyrefunksjonen blitt gradvis forverret. ETTER innføring AV MMF stabiliserte nyrefunksjonen og en signifikant endring i hellingen TIL GFR ble observert.
det langsiktige nefrotoksiske potensialet for Begge CIs har blitt godt karakterisert. Selv om takrolimus kan være mindre nefrotoksisk enn ciklosporin, forblir eliminasjon av begge legemidlene en attraktiv strategi hos pasienter med etablert IF / TA som mister transplantatfunksjonen. Seponering av et nefrotoksin må balanseres mot risikoen for avstøtning, og følgelig benytter ci abstinensstrategier vanligvis innføring av et potent, ikke-nefrotoksisk middel som MMF eller SRL. En prospektiv, randomisert studie sammenlignet INNFØRINGEN AV mmf med eller uten seponering AV KI hos langtidstransplanterte pasienter med histologisk påvist IF / TA og forverret nyrefunksjon.109 en interimanalyse fant en større enn forventet forskjell mellom gruppene når det gjelder nedsatt nyrefunksjon, og studien ble stoppet for tidlig. Det var 20 pasienter i FORTSETTELSEN AV MMF/KI og 19 pasienter i seponeringsgruppene FOR MMF/KI. Nyrefunksjonen og blodtrykkskontrollen ble bedre i dobbeltbehandlingsgruppen sammenlignet med trippelbehandlingsgruppen, og det oppsto ingen akutte avstøtninger. I en kontrollert multisenterstudie ble csa-behandlede renale allograft-mottakere med IF/TA randomisert til å få Sin CsA seponert med SAMTIDIG tillegg AV MMF til regimet eller for å fortsette behandlingen med CSA.110 Femtiåtte prosent av pasientene som hadde Seponert CsA oppnådde det primære endepunktet definert som stabilisering eller reduksjon av serumkreatinin, noe som fremgår av en forbedring i helling av 1/SCr-plot og ingen grafttap sammenlignet med 32% av pasientene som fortsatte CsA. Det var ingen akutte avslag i csa-tilbaketrekningsgruppen i studieperioden.
Ulike studier har indikert AT SRL er like effektiv som ciklosporin for å forhindre tidlig allograftavstøtning. Bivirkninger AV SRL inkluderer ødem, trombocytopeni, hyperlipidemi og forsinket sårheling. De pivotale studiene som studerte SRL i stedet For CsA indikerte AT SRL-behandlede pasienter hadde en signifikant høyere GFR ved slutten av det første posttransplantasjonsåret. Det er nå også anerkjent AT SRL er forbundet med minst noen nefrotoksisitet som vist ved forlengelse AV DGF umiddelbart etter transplantasjon og utvikling av langsiktig proteinuri hos noen pasienter. I en analyse av pretransplantasjon og 1-års renal allograft biopsier av pasienter inkludert i en multisenter studie, pasienter som fikk ciklosporin OG SRL i løpet av de første 3 månedene etter transplantasjon ble randomisert til å fortsette ciklosporin eller har det trukket.111 andelen pasienter hvor kroniske patologiske lesjoner progredierte var lavere i ciklosporin eliminasjonsgruppen. Det var signifikant mindre kronisk interstitiell og tubulær sykdom, mens ingen forskjeller ble observert ved avstøtning. I en studie med 59 nyretransplanterte PASIENTER MED IF/TA som ble konvertert TIL SRL, ble nyrefunksjonen forbedret hos 54% og forverret hos 46%.112 Pasient-og transplantatoverlevelsesrater var henholdsvis 100% og 92% ved 1 år. I en multivariat analyse var proteinuri mindre enn 800 mg / dag den eneste uavhengige variabelen som forutslo et gunstig utfall.