Klassisk Hodgkin Lymfom
cHL er preget av TILSTEDEVÆRELSEN AV RS-celler og deres morfologiske varianter i en reaktiv bakgrunn sammensatt av blandede inflammatoriske celler (unntatt i lymfocytt-rik variant). Klassiske (diagnostiske) RS-celler er store binukleerte eller multinukleerte celler med blek kromatin, distinkt nukleær membran, enkelt fremtredende eosinofil, inkluderingslignende nukleolus i hver nukleær lobe og rikelig amphophilic cytoplasma(Fig. 75,2 A). Mononukleære varianter med ellers lignende cytonukleære egenskaper kalles Hodgkin-celler (Se Fig. 75,2 B). Mumifiserte celler er degenererte RS-og Hodgkin-celler med pyknotiske kjerner og kondensert cytoplasma (Se Fig. 75,2 C). Disse variantene er vanligvis sett i ulike proporsjoner i alle fire undertyper av cHL. I tillegg er lacunarceller karakteristiske for nodulær sklerose cHL, men vanligvis ikke andre subtyper, som har rikelig blek cytoplasma som ofte trekker seg inn i formalin fast vev, og skaper et tomt rom (lacunae) rundt cellene (se Fig. 75,2 D).
NSCHL er preget AV sklerotisk nodal kapsel og tilstedeværelse av kollagenøse bånd som krysser gjennom nodal parenchyma, og gir et fremtredende nodulært mønster (Fig. 75,3 A). Innenfor nodulene er det et variabelt antall RS-celler og varianter, spesielt lacunarceller, med en bakgrunn av blandede inflammatoriske celler som består av en variabel andel små lymfocytter, histiocytter, plasmaceller, eosinofiler og nøytrofiler. RS-cellene og variantene kan være enkeltvis dispergerte eller danne sammenflytende aggregater/ark.
i MCCHL er lymfeknutearkitekturen vanligvis diffust utslettet, selv om et interfollikulært mønster kan sees i tidlig involvering. I motsetning TIL NSCHL er nodal kapsel ikke tykkere og det er ingen kollagenøse bånd av fibrose (se Fig. 75,3 B). RS-celler og varianter blir vanligvis lett identifisert og spredt gjennom nodalvevet i en blandet inflammatorisk bakgrunn. SAMMENLIGNET MED NSCHL, ER MCCHL oftere assosiert med HØYERE stadium sykdom og EBV positivitet, og er mer sannsynlig sett I HIV-infiserte pasientpopulasjonen.
LRCHL er en relativt nylig definert subtype av cHL karakterisert ved NÆRVÆR AV RS-celler i en bakgrunn av nesten utelukkende små lymfocytter, med mangel eller fravær av eosinofiler og nøytrofiler. De aller fleste tilfellene viser nodulært vekstmønster, selv om en sjelden diffus variant også er beskrevet. I de aller fleste tilfeller blir den berørte lymfeknude utryddet av flere expansile noduler med utvidede mantelsoner og regresserte, eksentrisk lokaliserte restkiminale sentre (Se Fig. 75,3 C).
LDCHL er svært sjelden (< 1% av cHL) med et svært variabelt histologisk utseende, men i alle tilfeller preget av en relativ overvekt AV RS-celler i forhold til bakgrunnslymfocytter. NOEN tilfeller er preget av spredte RS-celler i en diffust fibrotisk bakgrunn som inneholder histiocytter, fibroblaster og få lymfocytter. I andre er ark av bisarre, pleomorfe eller anaplastiske RS-celler tilstede, noe som gir et sarcomatøst utseende (Se Fig. 75,3 D).
DEN immunfenotypiske profilen TIL RS-celler i alle cHL-subtyper er lik. RS-celler er sterkt positive FOR CD30 med membranøs og Golgi mønster i nesten alle tilfeller (Fig . 75.4 A), OG CD15 med variabel fargeintensitet i omtrent 80% av tilfellene (Se Fig. 75,4 B). I samsvar med Deres b-cellederivasjon uttrykker RS-celler PAX-5 i nesten alle tilfeller (95%), men med svakere intensitet sammenlignet med de omkringliggende ikke-neoplastiske små b-cellene (Se Fig. 75,4 C). MEN I tråd med deres defekte B-celleprogram mangler RS-celler ig-produksjon som vist ved fravær Av J-kjede, og er negative for de fleste Andre b-celleassosierte antigener: CD20 (uttrykt i bare 20%-30% av tilfellene; ofte bare i EN delmengde AV RS-celler med svak / variabel intensitet), CD19 Og CD79a; samt b-celle transkripsjonelle faktorer OCT-2 OG BOB.1 (hver uttrykt i 10% av tilfellene; coexpression er sjelden). RS-celler er nesten alltid positive FOR IRF4 / MUM1 og negative FOR CD45 OG EMA, funksjoner som kan bidra til å skille cHL fra NLPHL. Ekspresjon av andre hematopoietiske slektsassosierte markører, Som T-celler (CD4, granzyme B), dendrittiske celler (fascin, CCL17) og myeloide celler (kolonistimulerende faktor 1-reseptor og α1-antitrypsin) er også ofte til stede. EBV LMP1 og / eller EBER-uttrykk (Se Fig. 75.4 D) VED RS-celler er sett i ca 40% av cHL tilfeller samlet I Vestlige land, men mest I MCCHL OG LDCHL og sjeldnere I NSCHL og LRCHL. En sammenheng med EBV er imidlertid sett i opptil 90% av cHL-tilfellene i utviklingsland og nesten alle tilfeller i HIV – pasientpopulasjonen.
de ikke-neoplastiske bakgrunnslymfocyttene, med unntak AV LRCHL, består hovedsakelig av t-celler med markert overvekt AV CD4-positive celler som koekspresserer CD25 og FOXP3, i samsvar med immunsuppressive Regulatoriske T-celler (TReg). I tillegg er DET en betydelig populasjon AV TH2-celler. TReg-og TH2-celler tiltrekkes av cytokiner (CCL5, CCL17 og CCL22) utskilt AV RS-celler. HOS HIV-infiserte pasienter er det ofte en overvekt AV CD8-positive T-celler. I motsetning TIL NLPHL økes IKKE CD57-positive T-celler i antall i cHL.
Polymerasekjedereaksjonsstudier utført PÅ RS-celler anskaffet ved mikrodisseksjon viste at I de aller fleste cHL-tilfeller (>98%) har RS-cellene klonal igh-genomlegging. Den omarrangerte IgH viser en høy belastning av somatisk hypermutasjon i den variable regionen uten tegn på pågående mutasjon, i samsvar med germinal senter Eller postgerminal Senter B-cellederivasjon. Sjeldne tilfeller husing t-celle reseptor gen rearrangements har også blitt dokumentert. Genetiske strukturelle endringer som modulerer tumorens mikromiljø har også blitt observert. For eksempel fører 9p24.1-forsterkning til forbedret PDL – 1-ekspresjon av RS-celler, som hemmer t-celleeffektorfunksjoner ved binding TIL PD-1 På T-celler, og øker OVERLEVELSEN AV RS-cellene (Fig. 75.5).1